Det leve uten smerte stillende

Etter jeg var p sykehuset, gikk jeg mye tenkte p alt styret som har vrt med kreften, all usikkerheten rundt selve sykdommen, all venting p se hva som skjer videre og se om/nr man blir syk igjen osv, dette tret p humret mitt gjennom hele dagen og alle sporte hele tiden hva sier de p unn.

Alt eller hele dagen var fokusert p kreften min, til slutt fikk jeg nok ett lite utbrudd til noen venner, kanskje ikke ett utbrudd akkurat men sa vrt fall i fra at jeg var s lei, sur og sliten etter hele dagen p unn. Denne dagen hatet jeg virkelig for fikk kjenne p en skikkelig anger p at jeg valgte behandling i 2015 og i 2017.

N har jeg ftt senket skuldrene litt, og ftt hode p plass igjen.

I r etter min frue gikk fra meg, begynte jeg tenke p hva smerte stillende medisiner egentlig gjorde med meg og kroppen. Skal si at jeg egentlig aldri har tenkt p hva den mengden av medisiner jeg spiste hver eneste dag hadde si for kroppen, for alt jeg tenkte p var at jeg ikke ville ha det smerter. Alle eller de fleste av oss vil jo bli kvitt hode verk om man har det for eksempel.

En uke etter strle behandlingen var over, fikk jeg lungebetennelse og ble p nytt innlagt p isolat hvor de proppet meg full av medisiner for bli kvitt denne betennelsen. husker ikke nyaktig hvor lenge jeg l p isolat fr lungebetennelsen ga seg men var mellom 7-11 dager. Da ringte min datter ville ha meg hjem hun var bde lei av vre lamme bestefar, lei av at jeg ikke var hjemme, og helt sikkert redd for at jeg skulle d og at hun ble alene uten meg. 

Like etter denne samtalen med min datter tilkalte jeg legen sa: I morgen drar jeg hjem uansett hva dere sir om min helse tilstand, legen sa vent vrt fall til vi har testet immunforsvare ditt fr du drar, visste seg at immunforsvaret mitt var i bunn alts jeg hadde ingen immunforsvar til beskytte meg. S legen anbefalte meg virkelig p det sterkeste at jeg ikke dro hjem, sa jeg forsto risikoen med det, sa tilogmed at jeg kunne skrive dem en erklring p at jeg forsto at det var farlig for meg. Legen kan jo ikke holde meg der mot min vilje s endte opp med at jeg dro hjem.

Var p en mte som at denne samtalen med min datter ga meg en skikkelig oppvekker. Begynte tenke p hvorfor jeg kaster bort tiden p sykehuset, om jeg tenkte det eller om det generelt var en flelse jeg fikk er vanskelig si, men noe var det vrt fall som fikk meg til si at nok er nok n drar jeg hjem. Inns vel at det ikke er vits kjpe seg mer tid bare for og vre p sykehuset, har jo gtt inn og ut drene der siden 2015.

Nr jeg kom hjem bestemte jeg at: N kutter jeg ut alt av medisiner og heller fokusere p og vre meg selv igjen. Jeg kastet absolutt alt i sppelen det var smerte stillende jeg spiste hver eneste dag, bare for slippe ha ondt i mine bein, Det jeg trudde jeg trengte for klare meg gjennom hverdagen p, kvittet jeg meg med p en dag. Noe jeg fant ut var dumt bare timer senere da smertene kom tilbake, I begynnelsen var det ufattelig tungt takle disse krampetakene som bare kom helt plutselig.

Jeg kan umulig forklare eller f dere til forst disse krampene, de gangene jeg m har morfin intravenst blir jeg sport av legen/legene p en smerte skala fra 1-10 p hvor ondt det er. Begynner jeg nesten le, sir klart i fra at disse smertene finnes ikke p noen skala. Disse smertene er smidd i helvete av djevelen selv. 

Hatt noen venner med meg nr dette skjer, enkelte har stttet meg inn eller nrmest bret meg inn mens andre ganger har rullestol blitt hentet for jeg klarer rett og slett ikke g, ekkelt se vennene mine i yene nr det skjer. Det frste jeg fr flelsen av er at de blir redde pga mine smerter for meg, de fler seg hjelpes lse p en mte trur jeg. men s fr jeg jo se blikket demmes igjen nr jeg har ftt spass mye at jeg klarer g igjen, da ser jeg jo en flelse av at de blir lettet og glad for at jeg ikke har smerter mer.

S det stille om hode mitt til og takle dette har vrt en veldig vanskelig oppgave, har akkurat begynt forst hvor mye bedre jeg har det uten disse smerte stillende som person selv om jeg har ondt. Tenkte aldri p bivirkningene, som var Tretthet,Svnighet,Svimmelhet,Hodepine,Aggresjon, Humr var vel det jeg var mest plaget med, men listen er lang kan ikke sitte nevne absolutt alle bivirkningene, da blir det plutselig 3000 ord ekstra. Men at bivirkningene pvirket situasjonen hjemme er helt klart.

Alt dette har jeg n blitt kvitt bare p kutte ut pillene, og dette er det kvikkeste og friskeste jeg har flt meg p 3 r, selv om jeg har det ondt. Nr jeg n fr kramper s tenker jeg ikke mer p hvor ondt det er, har klart stille om tanke gangen min helt. N nr de kommer s tenker jeg p det som en orgasme nr de slipper taket hvor fantastisk godt det er. Skulle nske jeg klarte innse dette for flere r siden, for det hadde spart meg for mye negative tanker og smerter trur jeg.

Skal rlig innrmme at jeg har hentet ut nye sterke smerte stillende, men dette er kun nr helvetes dagene inntreffer, n spiser jeg ikke dem hver eneste snn som fr.

For ja disse dagene kommer av og til.

 

 

I mte kommende lastebil

Kl er n 06:00 p morgen og jeg er p vei til sykehuset, allerede n tenker jeg p hvor mye jeg hater livet med kreften. 

Hater det ikke fordi det er tilig p morgen, har bestandig vrt en morgen person. Vil ikke si at jeg er negativ eller sur heller, bare hater det for jeg vet jeg kunne hatt det bedre uten alle disse senskadene og birvirkningene.

Totalt i dag reiser jeg 50 mil for og f ett svar ett "jeg vet ikke svar"  hva er egentlig vitsen. Alts de sjekker meg jo fra topp til t, og de vet hva jeg kommer til d av, men ikke nr. Det beste de kan komme med er jo en kvalifisert gjetting eller estimert leve tid, men ingenting er jo sikkert.

Jeg har kramper i fotene og er ekstremt sulten, men ikke kan jeg spise smerte stillende for jeg m kunne fortelle hvor jeg har ondt forklare disse smertene for legene.

Ikke kan jeg spise heller, for hver gang jeg spiser vrenger magesekken seg i kramper og smerter. Fler at det ikke er verdt det, alts vet jo at jeg m mat at kroppen min trenger det. Men klarer rett og slett ikke spise pga dette. Jeg savner spise meg stapp mett, sist gang magen min var mettet var fr strlebehandlingen i mai, dette er n 6 mnd siden. De fortalte meg at matlysten kom til bli drlig men at den ville komme tilbake, men 6 mnd come on.

Hver gang en lastebil kjrer i mte med meg, hper jeg krysser fingerene for at han bare med ett uhell bare skifter fil, kjrer p meg tar livet mitt. Hadde vrt en lettelse for meg familien min, da hadde jeg ikke lidd meg mer igjenom dette, da hadde jeg bare ddd i en bil ulykke rett slett. 

Er ikke det at jeg nsker d eller er suicidal, eller ja p en mte vil jeg jo d, men jeg tar ikke livet av meg. Bare nsker meg ett liv uten smerter.

Har aldri tenkt s mye p kreften hva den gjr med meg som person siden jeg begynte skrive om det.

Frels meg fra det onde.

Det vre pappamamma

Pappamamma er kanskje ikke akkurat ett ord som str i ordboken. Men til tider er det snn jeg fler meg, som jeg har skrevet tiligere s er jeg alene pappa, alts mor er helt ute av bilde til min eldste datter. Noe som er fryktelig tungt her hjemme av&til. 

Jeg m bde vre en streng pappa og en "kjrlig omsorgsfull mor"  nr jeg leser hva som str s er det jo teit skrive det p den mten, kan like godt skrive jeg er en omsorgsfull kjrlig far da. 

Hvordan skal jeg egentlig forklare hva jeg mener med pappamamma, min datter savner ha en mors rolle i live sitt noe helt ekstremt. Og vrt fall spesielt mye etter min eks kone flyttet ut, hun som var "mor". Tenk deg det vre 6 r gammel, og miste mammaen sin 2 ganger. 

Uansett hvor mye jeg prver trste henne, eller hjelpe med noe, s blir jeg aldri like flink som "mamma" eller like god som "mamma" mamma er bestandig best, dette er jo noe alle vet. Mens jeg er rett og slett bare er pappa.

Hvordan skal jeg noen gang klare oppn det en mor klarer, er jo rett og slett en umulig oppgave jeg har framfor meg, men det betyr ikke at jeg gir opp. 

Noe positivt m man jo se p det, n kan jeg bake, lakke negler, krlle hr, velge fine kjoler osv. Selv om vi av&til krangler om klesplagg og hvordan hret skal se ut. Heldigvis begynner hun ikke sminke seg riktig ennda, for da hadde hun f ikke sett ut. 

 I kveld satt min datter seg p fange mitt, og sa hun savnet mamma, og etter hver gang hun har vrt med min eks kone s ender kveldene som regel med hyl skriking. For hun bare tenker p mamma, og eks konen min som nrmest var mor for henne, Sa hun selv. Men dette er frste gang hun har snakket om det helt selv. Det lettet p en mte litt av byrden som jeg brer p. hun s p meg da og sa "pappa du m jo bde vre min pappa og mamma du" 

Men like etter sa hun, eller var vel mer snn at hun stilte ett sprsml, om hvem som skulle ta vare p henne nr jeg dr. for da var hun uten pappa mamma mer, dette var fryktelig tunge ord hre fra min datter. M jo bare vre rlig med henne og si at livet gr videre selv om jeg er borte.

tyngste for meg var skrive ett hndskrevet brev til hennes 18 rs dag, N er det riktig nok 11 r til hun blir 18 r da. Har skrevet noen f snne brev, ett til vrt av mine barn, og noen til de andre mennesker, ikke mange, men til de jeg trur setter mest pris p det.

Nr hun ser krampene mine og at jeg har det ondt, s bruker hun massere leggene mine eller skulderen min, fr hun sir hun skal ta vare p meg. Jeg bruker som regel bare svare at kjre lille venn det er jo jeg som skal ta vare p deg.

Fler det er s mye flere ord jeg kan bruke, men jeg bare klarer ikke finne de rette ordene hele tiden. Tenker eller hper p at jeg blir bedre etterhvert med tiden og jo mer jeg skriver, og p de fleste innleggene jeg skriver, etter de er publisert tenker jeg ofte "hh hvorfor skrev jeg ikke dette" men orker ikke g inn p ett innlegg redigere det. Dette igjen handler litt om personlig utvikling om jeg klarer se forskjell p de frste innleggene mot feks hvis jeg skriver innlegg nr 100. Mitt personlig ml er  n at jeg blir 30 r.

begynte skrive dette innlegget fr kl 00.00 men n som den snart er 1. m jeg ta kveld, skal opp kl 05.00 reise til Troms p sykehuset for se om man finner ut noe om min kreft. Men jeg har vrt gjennom dette s mange ganger n at jeg er nesten sikker p at svaret jeg fr er " vi vet ikke" kom tilbake om 3 mnd s ser vi da. 

well wish me the best, good night.

Kjre lille vilje jeg blir aldri forlate deg, om kroppen min dr gir opp s er jeg bestandig med deg.

Du er min beste venn, og jeg elsker deg av hele mitt hjerte.

Attraktiv med kreft

Nr jeg skriver innlegg s kommer de ikke hver eneste dag som i forhold til andre blogger, tingene jeg skriver om er tanker og flelser jeg har, ikke bestandig disse er lett og skrive om, eller lett finne ord p egentlig, jeg syns vrt fall det er vanskelig legge ord p flelser. Dette er jo noe jeg gjr for min egen del egentlig, ikke for f flgere eller mest lest blogg. For meg er dette rett og slett for f luftet hode mitt fra tanker, kanskje det som er mest viktig for meg personlig utvikling.

Dagen min startet i dag med at min datter sa hun skulle finne ny kjreste til meg, fr hun dro p skolen. Men hun sa ogs at hun ikke trudde at hun kom til finne noen siden hun gr p barneskolen. Da sporte jeg henne hva skal du gjre da? nei det visste hun ikke fikk jeg til svar, hun sa at man kunne jo ikke kjpe kjreste p butikken heller akkurat. Jeg fikk meg en ekstremt god latter og fin start p morgen vrt fall.

Men etterhvert som jeg vknet s begynte jeg tenke litt p dette. S frste tankene som kom til meg var, er det noe hun ser med meg som jeg ikke klarer se selv? Er det at hun ser, jeg ikke har det bra. Alts jeg tar jo p meg en maske som p en mte skjuler smertene mine, er det denne hun legger merke til? At jeg trenger noen som jeg kan ske trst hos andre som forstr det bedre enn hun, kan det vre mulig at min datter p 6 r tenker dette? Jeg fikk plutselig tusen tanker rundt det.

Er ikke det at jeg vil finne meg ny kjreste n, men bare om jeg har mulighet til det liksom med tanke p at jeg har kreft. Vet at jeg ikke er noe topp modell akkurat, men snn som jeg tenker n, s trur jeg og fler jeg meg mindre attraktiv med kreft. Hvem vil flrte eller bli i lag med noen som er ddssyk, hvordan kan man starte opp noe som helst med tanke p at kjresten er skikkelig syk, og kan ha helt for jvlige dager der man ligger roper av smerte. Kan ikke tenke meg at noen vil heller sitte en kveld p legevakten der kjresten blir pumpet full av morfin bare for at man skal klare g igjen, i stedet for ligge hjemme kose p sofaen med film godteri. Jeg skal innrmme at dette savner jeg ekstremt mye, bare den lille kosen og tryggheten betyr s mye mer enn man kan sette pris p.

S lenge jeg har kreft s trur jeg ikke dette vil vre mulig for meg, ganske kjipt tanke egentlig. Hvis jeg har barnefri s vil heller dra skyte eller spise en god middag med venner i stede for lete etter "den rette" prver p en mte venne meg til tanken p at jeg blir alene. N skal det sies at jeg bor p en liten y da, s her kjenner alle til at jeg har kreft noe som er dritt. Hadde jeg for eksempel bodd i en by, eller bare en annen plass s kunne jeg "gjemt" bort kreften, bare slettet meg fra sosiale medier, s ville jo ingen av de nye folkene jeg hadde blitt kjent med visst om dette. Hadde jo p en mte ftt en ny start, er dette noe jeg trenger? ja s absolutt, kan jeg gjre det ? nei begge mine barn bor her, kan ikke flytte da. Bare for at jeg skal f det bedre, de kommer bestandig i frste rekke uansett hvor sliten, trist, lei og syk jeg mtte bli. 

Siden jeg fikk kreft frste gang, fant jeg meg til rette at dette kan jeg d av. Og aldri vrt redd for d, det er jo helt naturlig ingenting vre redd for. Det jeg tenker mest p er bare om jeg kommer til d med en flelse av ensomhet der jeg har hvert av mine barn i hver sin armkrok, eller om jeg kommer til d inntil en person som gir meg flelse av trygghet  kjrlighet. 

jeg har s mange tanker inni hode mitt, jeg tenker for mye, jeg er in to deep, ohh jeg faller sammen, mistet meg selv.

Da jeg mistet min klippe

Nr jeg begynnte skrive innlegget "Alene" fikk jeg virkelig kjenne p flelsene mine. Skulle skrive om hvordan det er vre alene med kreften og barne mitt, men fler at dette klarte jeg ikke skrive om i det hele tatt, fikk totalt skrive sperre. I stede for skrive, kom tankene og flelsene som ett slag mot kroppen, jeg ble trist for jeg tenkte p at n er jeg faktisk alene til klare dette. Konen min forlot meg mitt barn.

Hun som var mitt alt, min klippe, kvinnen som hadde vrt med meg gjennom alt. Bde ondt og godt, som er mor til vres barn, hun var s godt som mor til min eldste datter. Hun har vrt der for henne siden hun var 1.5 r. Den kvinnen jeg elsket, den kvinnen jeg hadde mitt liv med, den ene personen her i verden som fikk meg til kjempe mot kreften, den personen som gjorde snn at jeg nsket kommet hjem igjen. Hun hadde n helt plutselig en snudd ryggen til. Verden min falt sammen i grus, absolutt alt jeg har kjempet for var forgjeves. Dette svike fra min egen kone var noe jeg syns var mye vrre enn kreften i seg selv.

Nr jeg tenker p det i ettertid, s var jo nesten hele forholdet vres p et sykehus, fleste av minnene vi hadde var jo fra unn, er det egentlig noe forhold? eller er det bare en person man har der som sttter deg opp? Av de 4 rene jeg var sammen med henne, s har vi vrt p unn 3 av 4 r, er jo ikke noe bra forhold. sier seg jo selv. hvor ufattelig mye dritt man m gjennomg. Men uten henne ville jeg ikke engang prvd kjempe mot kreften.

Med s mye som vi fikk gjennom g i forholdet alle prvelsene, s kunne det virkelig kun gtt oppover med oss. Men desverre ender ikke historier lykkelige. Etter min frste hydose behandling var over i 2015 var jeg ekstremt mye plaget, Med sinnsyke smerter og noen sinnsyke kramper som bivirkninger av cellegiften. Jeg va bestandig umattet, sliten, trtt, ondt, var aldri noe mer intimt mellom oss mer, var egentlig bare noen som var lamme hver andre for ingen av oss visste vel helt egentlig hva vi skulle gjre me situasjoen. Jeg var rett slett en udugelig kjreste, kanskje verdens verste. like vel var alt fokus p meg hele tiden.

Det var noe vi begge var ekstremt leie av, slet oss kanskje mer ut p en mte. Hun fikk jo ikke noe type form for oppmersomhet verken oss meg eller hos andre, bestandig var fokuset p meg uansett hvis vi gikk eller hvor vi var.

Tenk hvor flt det mtte vre for henne som va ny bakt mor for frste gang, men fikk nesten ikke noe oppmerksomhet, for jeg min kreft fikk bestandig absolutt alt hele tiden. Var aldri noen som sporte hvordan hun hadde det, eller hvordan hun taklet det. Selv jeg som bodde med henne sporte jo ikke engang. Er jo utrulig egoistisk av meg. Eneste jeg kan si er unnskyld kjre deg! Var ikke snn jeg mente det, det er overhode ikke noe jeg nsket. Jeg var selv for mye fokusert p sykdomen. Men det var umulig se det p den mten da vrt fall for meg.

Jeg skal innrmme at vi hadde drlig kommunikasjon, s ekstremt drlig trudde jeg ikke at den var. Alle forhold har problemer og alle ekteskap har problem. Men det mener jeg kan lses vis man har god kommunikasjon. Man m bestandig gi ta i ett forhold.

Da jeg fridde til henne var det ikke noe srlig romantisk, vrt fall ikke snn som de fleste kvinner nsker det skal vre. Jeg fridde til henne i stuen henne hos oss, gikk egentlig grue meg litt til dette hele dagen. Gikk ned p kne tok fram ringen sa hele navne hennes, og sa flgende, vil du (navne hennes som jeg utelukker av respekt) vil du gifte deg med meg? Jeg s trene i ynene hennes komme fr hun sa ja! I det hun sa ja fikk jeg masse kramper i begge lrene s hun var ndt til hjelpe meg opp p beinene igjen.

Knapt 1 mnd senere skulle jeg begynne stamcelle behandlig, vi diskuterte mye fram tilbake hvor og nr vi skulle gifte oss. Planen var vel at vi skulle ikke gjre noe stor greie av det, selvom innerst inne trur jeg hun ville ha det i en kirke gjre litt strre av det, og ikke minst ha en bryllups fest.

Eneste jeg var klar p var at jeg overhode ikke nsket gifte meg i kapellet p sykehuset! 

Vi begge kom fram til at vi kunne gjre det p rdhuset. Jeg trudde ikke helt p at det var dette hun ville. Men nr hun sa det gang p gang at det var greit s hba annet skulle jeg tro, og jeg kan jo ikke begynne ekteskapet mitt med si at konen min lyger.. S endte opp med at tiden rant fra oss for vi kom ikke fram til noe om giftemlet. Eneste var at dette skulle vi gjre fr stamcelle behandling begynnte i tilfelle jeg kom til d. 

Jeg begynnte p stamcelle behandlingen, vi hadde ikke ndd f giftet oss, s endte opp me ett veldig lite romantisk bryllup p kapellet p sykehuset. Med kun noen f familie medlemmer. P kreft avd koblet de meg av cellegift kun for at jeg skulle f giftet meg. P dette punktet fikk jeg veske og cellegift inn i kroppen 23 timer i dgnet, dgne rundt. Kroppen var s fyllt av veske at jeg fikk verken kneppet skjorten igjen, slipse kunne jeg bare glemme, dressskoene var hemt utelukket p seg.

Nr sermonien var ferdig  vi kysset hver andre. S ndde jeg kun se henne i 5 minuter etterp fikk hentet meg selv en coka cola, fr jeg mtte ned p avd igjen f mer cellegift, fikk ingen bryullups natt feks eller fikk vre i fred, pleiere kom jo inn hele tiden sjekket mine vitale tegn. hun mtte hjem til vres barn. Nrmeste jeg kom var f en vaffel ett kakestykke fra kreft avd.

Vi var vel knapt gift i 2 mnd, fr hun brt lftene hun ga til meg, jeg vil ikke henge henne ut p noen mte. Men mten hun gjorde det p var motbydelig feigt. Alt hun hadde treng gjre var si nei nr jeg fridde. For meg er ekteskaps lftene hellig, ingen sir det skal vre lett. Men nr man har giftet seg. S syns jeg man skal kjempe for det man hsr lov hver andre framfor vitner.

Jeg kommer aldri til tilgi henne for det hun gjorde og mten hun gjorde det p. Selv om jeg skjnner hun var sliten lei. Og nsket ett bedre liv.

Er som man sirer: man vet ikke hva man mister, fr man har mistet det.

 

 

Alene

Alene tid er noe alle trenger.

 

Alle nsker og vre litt alene i fred av&til. Det er noe man bare rett slett trenger. Det vre alene var noe jeg fikk kjenne ekstremt godt p, nr jeg l p isolat under stamcellebehandling. jeg trur det var mye tyngre ligge p isolat fr enn hva det er i dag. i dag har vi tlf som vi kan ha inne p rommet, tv og har internett, i grunn alt man trenger i dag, vrt fall om man skal flge dagens standar om man kan si det. S p den mten burde det jo ikke vre tungt vre p isolat.

Men s er det da dette med menneskelig kontakt, frihet til kunne gjre ting osv, det isolatet jeg hadde var ca 15 kvm, er da med eget bad ogs. Du fr ikke g ut av rommet, men du fr lov ha besk. men ingen type form for nrkontakt. Uten at det er pkledd forkle, hansker og munnbind. jeg har aldri hatt ett problem med vre alene, var ikke spesielt glad i vre lamme mennesker. Fr s likte jeg faktisk heller sitte alene p kveldene enn ha folk rundt meg. men isolatet har forandret dette med meg. N hater jeg vre alene.

Nr klokken er blitt 19:30 /20:00 p kvelden jeg har lagt min datter, fr jeg mange ganger samme flelse som det jeg hadde p isolat. inne lst og ikke kan gjre noe som helst, savner det bare kunne g meg en kvelds tur, eller g p kaffe besk. Hva som helst egentlig. Jeg vil ha besk hele tiden. Kan vel egentlig si at isolatet har ftt meg til fle meg ensom, spesielt etter konen min flyttet ut.

Jeg var jo bestandig vant med ha henne tilstede hver eneste gang jeg kom hjem fra behandling. Hun var jo min klippe gjennom alt dette, hun var jo en av grunnen til at jeg i det hele tatt orket kjempe mot kreften. Denne fantastiske kvinnen som har vrt med meg gjennom alt kreft styret helt siden det begynnte dolket meg plutselig i ryggen. Da falt hele min verden sammen, og alt jeg hadde kjempet for flte jeg var bortkast. Hun holdt jo hode mitt over vann s jeg ikke druknet. Trur jeg m skrive ett eget innlegg om det..

Siden jeg er den mannen jeg er, s ringer jeg jo ikke venner spr om de vil komme p besk til meg fordi jeg fler meg ensom, og bare trenger ha noen nrheten, eller for prate, ikke at jeg prater om flelsene mine uansett. Trenger ikke prate med de, bare ha noen der s jeg ikke fler meg alene. Men de folkene jeg kjenner best i dag er jo legene og sykepleierne fra sykehuset. Er trist nr de jeg kjenner best, Er de som har holdt meg i live siden 2015. Liksom mistet alt av kontakt med alle siden jeg fikk kreft bortsett fra personalet fra kreft avd.  

Vil ha fritid fra mitt eget barn for vre "alene" selv om jeg aldri vil vre alene, dette hres kanskje idiotisk ut, men er vanskelig skrive ned disse tankene og flelsene.

 

 

 

Bakteriell vaginose aka bv

Hva ville kreften betydd uten bakteriell vaginose?

Vel her fler jeg kanskje at jeg m begynne forklare bakteriell vaginose. Vi er en gruppe p 4 personer,  2 damer og 2 menn. Vi kaller da oss for Bakteriell vaginose, Jeg mener ikke infeksjon i skjeden bare s det er avklart. 

Bakteriell vaginose aka bv.

Vi er 4 helt forskjellige mennesker med helt ulik bakgrunn, egentlig rart tenke p hvor gode venner vi er blitt og hvor pne vi er med hver andre, p en mte nesten litt skummelt, siden vi bare har kjent hver andre i ca 1 r. Eneste vi har tilfelles er vel at vi alle kan dykke. Blir litt vanskelig skrive dette innlegge uten navngi de. Men tenker at jeg gir oss i BV kalle navn, s vi ikke fornrmer noen som fornrmer noen.

S i bv er vi,  Frken tannlege, Doktoren, Ray fra filmen rainman og meg. Grunnen til at vi kaller oss for bv er vel egentlig pga Frken tannlege, frste gang jeg mtte henne luktet det fiskeaktig eller ubehaglig, noe som er symptom p bakteriell vaginose. Og siden jeg mangler fliter, s kommenterte jeg selvflgelig at det luktet og sporte om hun ikke hadde dusjet vasket seg nedentil.

Ray mtte jeg i bilen frste gang med det som var min kjreste den gang, deretter inviterte jeg han med p pistol skyting, siden jeg visste han egentlig hadde en skitten drm mte meg, men han turte aldri ta kontakt. men n er han faktisk en av de jeg har aller best kontakt med, vet jeg kan snakke med han om absolutt alt, eneste jeg noen gang har snakket med om mine flelser av samme kjtt. Allways there 4 you buddy.

Mange person har snakket til meg etter jeg fikk kreft sagt at de stiller opp uansett hva det mtte vre, men det er jo snn som med alt andre, man merker fort hvem som snakker bullshit og hvem som faktisk stiller opp.

Ray har absolutt vrt den som har stilt opp for meg mest gjennom alt dette, han har sett mine gode dager med kreften, han har sett en av de aller verste. Engang var han ndt til omtrent bre meg inn p legevakten for krampene mine hadde tatt s over at jeg klarte ikke g. Denne gangen ble jeg bekymret faktisk, ikke for meg. Dette er jo noe jeg er vant med, men han s skikkelig redd ut i ansiktet pga mine smerter.

igjen dette er ikke noe srlig flelse jeg liker. Det er jo jeg som plages, jeg som har smerter, Er det ikke jeg som skal vre redd da? vil jo ikke utsette venner for dette.

S har vi Doktoren da, haha doktoren som faktisk skal bli doktor da. Frste gang jeg mtte henne alene var nr hun kom beskte meg p isolat. Mine frste tanker da hun kom inn p romme. De var bare ubeskrivelig, wow opplevelse! Var som en engel kom inn dren reddet dagen min, hun ser ut som hun er hakket ut i marmor s vakker som hun er. Fikk l, sjokolade, potetgull, godteri og ett kort fra vres ny startet gruppe Bakteriell vaginose. 

Fr jeg mtte disse herlige menneskene var jeg tilbake trukket, ekstremt kald kynisk, vel kald kynisk er noe jeg enda er. men ikke fullt like mye. Jeg er ikke vant med s mye flelser som resten av de i bv er, sette tanker og ord p ting. Dette eller bv er med p forandre meg ekstremt mye som person. Ville jeg klart meg med kreften alene uten dere, ja selvflgelig ville jeg det, jeg er sikkert verdens staeste person. men ville ikke vrt like gy, trur nok jeg hadde hatt langt flere drlige dager uten dere og uten den galgen humoren vi har. Kreften for meg uten dere, ville vrt mye tyngre takle, da hadde jeg plutselig ikke hatt noen fleipe med p samme mte lengre. vet dere ville blitt rrt om jeg skrev klem til dere her, men lets face it. skjer ikke, kommer ikke til skje. Men kan si at jeg liker dere, takk for at dere er der nr det trengs. Gleder meg til ei helg med dere igjen. Er glad i dere.

Er jo tross alt dere som skal sl av respiratoren og ta livet av meg om jeg havner i koma.

peace out.

 

 

.

Mitt forhold til min far og min kreft.

Mitt forhold til min far er, hmm hvordan skal jeg forklare det. Vi har ett godt forhold, bedre enn mange andre har med sin far vil jeg tru. men vi har ett veldig mannelig forhold, som vil si at vi prater ikke om flelser, vi sir eller har aldri sagt "glad i deg" til hver andre, ikke at vi kommer til begynne med dette heller. Er bare snn vi er, oss begge er mer den typen som brer det inni oss. Vil liksom ikke klage eller bry hver andre med det vi tenker p, det vi stortsett prater om er, Bten han eier og bter generelt, skyting som er min hobby, jakt&fiske, vret, oppussing av huset mitt som jeg hater, plagene jeg har etter behandling, kaffe og folk vi begge misliker. Vi prater svrt lite om kreften og hva den gjr med meg.

Ikke at jeg vil prate med min far om kreften og hva den gjr med meg heller. Vil jo ikke plage han med dette, er jo sikkert noen som sir nr de leser dette, selvflgelig vil han jo vite dette om snnen sin! skjerp deg! 

men jeg ser ikke grunnen, han kan jo ikke gjre noe som  helst uansett, vil det ikke bare plage han mer da. han trenger jo ikke vite hvor flt jeg har det, dessuten er jeg jo en ung mann da skal man ikke klage over hvor flt man har det. Da er det bedre at jeg pynter litt p sannheten. Det mener vrt fall jeg. Men ja samtidig s ser jeg jo p han at dette plager han fryktelig mye. han tar det veldig tungt, og de gangene jeg har sagt jeg gleder meg til d snn at jeg slipper unna smertene s blir han fri for ord. Det er ikke srlig gy for meg se p heller nr det blir snn, s er vel litt av grunn ogs for at vi prater s lite om det, trur rett og slett det er fordi han ikke vet hva han skal si. for nettopp ingenting hjelper jo anyway.

Men vet jo at han tar det tungt, dette sir han ikke til meg men til min bror. Ikke spesielt vanskelig se p min far heller de dagene han tenker p dette ekstremt mye, han ser veldig sliten lei ut. Nr jeg ser det fr jeg ofte tanker at det beste hadde vrt om jeg bare dde i 2015, Da ville jo han hatt det bedre n. Nr disse yeblikkene oppstr s angrer jeg faktisk p at jeg valgte behandling, men er jo som jeg skrev i innlegget fr dette, at det er jo lett og vre etterpklok. 

                                            

Jeg setter stor pris p deg pappa, dette kan ikke vre lett for deg.

 

 

Bivirkninger og bekymringer

I dag skal jeg prve skrive litt om mine bivirkninger og bekymringer som er kommet og som jeg har ftt av kreften.

                                                             

Generelt i Norge er det lite fokus p bivirkninger som flger av cellegift, det er alt for lite snakk om alt for drlig info om dette. Er strre fokus p at man skal kunne overleve, men hva betyr n egentlig dette hvis man ikke har noen som helst form for livskvalitet igjen etter behandling? Dette med at man mister livskvaliteten er noe som overhode ikke blir nevnt av noen lege. Hvorfor skal jeg leve hvis jeg ikke kan fungere som normalt, som det jeg er vant med, alt jeg likte gjre, alt jeg gjorde, ikke kan vre en god far, ikke kunne vre en god kjreste, ikke en god nok ektemann, skal jeg virkelig gi slepp p dette kun for at jeg skal leve. jeg kan ikke svare p dette for absolutt alle som gr p hydose behandling, jeg kan kun svare for meg selv. men hadde jeg visst at jeg mtte gi slipp p absolutt alt for at jeg skal vre i live. s er jeg i dag 100 % sikker p at jeg ville heller ddd av kreften. i stede for kjempe mot all dritten, alle plagene. kanskje letteste er bare liste opp noen punkter. la oss kalle det for: Pros and Cons.

la meg starte med pros siden dette str frst.

 

Pros

  • Man fr leve.
  • Du fr se venner og familie.
  • Av og til kan du ha en god dag, kanskje 1-2 dager av 7. om dette er en fordel? fuck if i know.

Cons

  • Sur og sliten.
  • Utsetter familien med at alle m se deg lide, dette er trulig ekkelt.
  • Ingen matlyst.
  • Tennene detter ut.
  • Kramper.
  • Sinnsyke smerter i hele kroppen.
  • Ikke ha krefter til noe.
  • Ikke stille opp for noen for man er for sliten.
  • Ikke jobbe.
  • Klarer ikke vre aktiv.
  • Null intimt liv, dette er bare glemme helt. dritt, yes i know it.
  • Det livet man hadde eksisterer ikke lengre, absolutt alt er bare glemme.
  • listen er ufattelig lang, om jeg skal skrive alt som er negativt med behandlingen s blir hele dette innlegget kun om det., det er langt langt langt flere cons.

Jeg kan enkelt si at jeg hater det livet jeg har n, ingenting har jeg igjen for ha kjempet mot kreften i snart 4 r. Det jeg hadde fr kreften skulle jeg virkelig gitt alt for kunne ftt tilbake. Fr kreften tok over kroppen min helt var jeg aktiv, hadde samboer, var flte selv da vrt fall at jeg var en god far. Flte da livet mitt kunne bare g oppover. men det stikk motsatte skjedd. n har jeg ingenting, ingen samboer, drlig rd, er alene far, har jeg kjempet for dette? Virkelig hvorfor det kan jeg ikke skjnne det, alt som har skjedd p 4 r. er at min eldste datter har sett sin far lide seg gjennom livet. Hun har omtrent ikke hatt en far de siste rene, eller den faren jeg har vrt for henne, har jeg enten vrt p sykhuset eller sengeliggende hjemme. det er jo absolutt ikke verdt det, da kunne jeg heller ddd i 2015 vrt en god far, en god kjrste for noen mnd hvor livet hadde vrt bra. vet jo at livet gr videre selvom jeg dr. aller verste n er egentlig vre alene far, n kan jeg ikke ha drlige dager mer, jeg m bestandig kunne fungere. blir jo galt av meg ske trst og hjelp hos en jente p 6 r. og min yngste prinsesse p 2 r som ikke egentlig skjnner s mye av det, hun er vant med at jeg pappan hennes er borte, fravrende. men n bor hun ikke med meg mer heller da jeg har barn med 2 forskjellige. begge to fortjener en pappa de kunne ha hatt for en liten stund, i stede for den pappan de har n.

Merker jo at alt dette styret har forandret meg helt som person, om det er bra eller drlig er vanskelig si, ville kanskje tilogmed sagt det er umulig si. ville jo forandret meg p en eller annen mte uansett siden 2015 uavhengig om jeg hadde hatt kreft eller ikke.

Bekymringene mine er i grunn ikke s veldig store, men det har de i grunn aldri vrt heller. aldri tatt meg nr av at jeg fikk kreft. er jo ingenting jeg kan gjre med det uansett, er bare tull si at livet er urettferdig. Det er ingen som sir at livet er rettferdig eller skal vre det. 

De store bekymringene mine er: 1 hvis/nr jeg dr er hva som skjer med min eldste datter siden jeg er helt alene med henne. men det er i grunn ordnet s trenger ikke tenke p det mer. 2 er faktisk at fysioterapeut min slutter. hun har hjulpet meg mer enn hun aner, ja vet ikke engang hvor jeg skal begynne. kan jeg begynne med si tusen takk? eller ja, tusen takk for all hjelpen jeg har ftt gjennom deg, haha helt sykt trur jeg har ftt verdens sreste "forhold" til henne. 

Her starter min histoire

ret 2015

Skrive blogg er noe jeg har tenkt flere ganger de siste rene, spesielt siden etter jeg ble kreftsyk i 2015. men jeg har aldri vrt noe srlig flink til  skrive, dette gr langt tilbake til da jeg gikk p barne/ungdomsskolen. S hver gang jeg har tenkt tanken har jeg bestandig lagt det fra meg nettopp pga dette.

Hvor skal jeg begynne fortelle min historie, mine flelser og mine tanker?

                                                                  

I 2015 skjedde det mye p kort tid, fikk ny jobb, fikk vite jeg skulle bli far igjen, og fikk vite at jeg hadde hurtigvoksende lymfekreft i stadium 4. Kort fortalt.

Men n til den litt lengre historien. Starter med at jeg at begynnte i ny jobb januar 2015, likte ikke jobben spesielt godt men dro dit hver dag, kledde p masken sa til meg selv at det var en fin arbeids plass, noe som egentlig bare ren lgn, men alt jeg tenkte p da var betale husln  gi mat p borde til mitt barn da samboer. Jobbet der knapt en mnd fr jeg begynnte fle meg trtt nr jeg kom hjem, p dette tidspunktet brukte jeg vanligvis dra og trene eller g tur. levde ett liv der det besto av jobb, trening, jakt og familie. nr jeg begynnte sove middagshvil hver dag etter jobb tenkte jeg frst og fremst at jeg bare var utbrent, pga alt jeg holdt p med at jeg mislikte s sterkt jobben, men samtidig tenkte jeg at dette bare var en periode som ville g over. til slutt skjnnte jeg at jeg var alvorlig syk, fleipet med min kjreste sa jeg garantert hadde kreft, og vi flirte av det begge to p dette tidspunktet.

 Noe av det aller verste og beste som skjedde var f beskjed om bli far igjen!  men n kommer det store MEN da jeg skjnnte alvoret med sykdommen tok det desverre alt fokuset til hele svangerskapet, jeg kunne ikke f den type glede over at det skulle komme ett nytt liv inn i bilde nr jeg mtte fokusere p og holde meg selv i live. Tenk henne som bde fikk beskjed om at hun hadde barn i magen og at kjresten hadde kreft i stadium 4, som kun tenker p berge sitt eget liv. fy faen for ett helvete det m ha vrt, er ikke noe jeg engang kan forestille meg. Flte meg egoistisk og som verdens verste kjreste/ far. Dette er noe som pvirket kjresten min veldig veldig mye, vi pratet omtrent ikke om det, men jeg kunne se det p henne hver dag, dette plaget henne, tret p henne ekstremt, noe som gjorde henne sliten og utbrent noe jeg aldri nsket. spr meg selv hele tiden om det er noe jeg kunne gjort for forhindre dette, ja det er det helt sikkert men hva? og er det ikke mye lettere og vre etterpklok.Tenker forsatt at jeg var ekstremt egoistisk som tenkte p berge mitt liv, i stede for fokusere p det lille livet jeg hadde vrt med p skape. hvordan er det i det hele tatt mulig sette seg selv s mye i fokus bare for at man har en alvorlig sykdom. For en idiot jeg fler meg. min historie er lang og fortelle. S derfor stopper jeg dette innlegge n med ett sprsml.

Hva er meningen med livet?