Attraktiv med kreft

Nr jeg skriver innlegg s kommer de ikke hver eneste dag som i forhold til andre blogger, tingene jeg skriver om er tanker og flelser jeg har, ikke bestandig disse er lett og skrive om, eller lett finne ord p egentlig, jeg syns vrt fall det er vanskelig legge ord p flelser. Dette er jo noe jeg gjr for min egen del egentlig, ikke for f flgere eller mest lest blogg. For meg er dette rett og slett for f luftet hode mitt fra tanker, kanskje det som er mest viktig for meg personlig utvikling.

Dagen min startet i dag med at min datter sa hun skulle finne ny kjreste til meg, fr hun dro p skolen. Men hun sa ogs at hun ikke trudde at hun kom til finne noen siden hun gr p barneskolen. Da sporte jeg henne hva skal du gjre da? nei det visste hun ikke fikk jeg til svar, hun sa at man kunne jo ikke kjpe kjreste p butikken heller akkurat. Jeg fikk meg en ekstremt god latter og fin start p morgen vrt fall.

Men etterhvert som jeg vknet s begynte jeg tenke litt p dette. S frste tankene som kom til meg var, er det noe hun ser med meg som jeg ikke klarer se selv? Er det at hun ser, jeg ikke har det bra. Alts jeg tar jo p meg en maske som p en mte skjuler smertene mine, er det denne hun legger merke til? At jeg trenger noen som jeg kan ske trst hos andre som forstr det bedre enn hun, kan det vre mulig at min datter p 6 r tenker dette? Jeg fikk plutselig tusen tanker rundt det.

Er ikke det at jeg vil finne meg ny kjreste n, men bare om jeg har mulighet til det liksom med tanke p at jeg har kreft. Vet at jeg ikke er noe topp modell akkurat, men snn som jeg tenker n, s trur jeg og fler jeg meg mindre attraktiv med kreft. Hvem vil flrte eller bli i lag med noen som er ddssyk, hvordan kan man starte opp noe som helst med tanke p at kjresten er skikkelig syk, og kan ha helt for jvlige dager der man ligger roper av smerte. Kan ikke tenke meg at noen vil heller sitte en kveld p legevakten der kjresten blir pumpet full av morfin bare for at man skal klare g igjen, i stedet for ligge hjemme kose p sofaen med film godteri. Jeg skal innrmme at dette savner jeg ekstremt mye, bare den lille kosen og tryggheten betyr s mye mer enn man kan sette pris p.

S lenge jeg har kreft s trur jeg ikke dette vil vre mulig for meg, ganske kjipt tanke egentlig. Hvis jeg har barnefri s vil heller dra skyte eller spise en god middag med venner i stede for lete etter "den rette" prver p en mte venne meg til tanken p at jeg blir alene. N skal det sies at jeg bor p en liten y da, s her kjenner alle til at jeg har kreft noe som er dritt. Hadde jeg for eksempel bodd i en by, eller bare en annen plass s kunne jeg "gjemt" bort kreften, bare slettet meg fra sosiale medier, s ville jo ingen av de nye folkene jeg hadde blitt kjent med visst om dette. Hadde jo p en mte ftt en ny start, er dette noe jeg trenger? ja s absolutt, kan jeg gjre det ? nei begge mine barn bor her, kan ikke flytte da. Bare for at jeg skal f det bedre, de kommer bestandig i frste rekke uansett hvor sliten, trist, lei og syk jeg mtte bli. 

Siden jeg fikk kreft frste gang, fant jeg meg til rette at dette kan jeg d av. Og aldri vrt redd for d, det er jo helt naturlig ingenting vre redd for. Det jeg tenker mest p er bare om jeg kommer til d med en flelse av ensomhet der jeg har hvert av mine barn i hver sin armkrok, eller om jeg kommer til d inntil en person som gir meg flelse av trygghet  kjrlighet. 

jeg har s mange tanker inni hode mitt, jeg tenker for mye, jeg er in to deep, ohh jeg faller sammen, mistet meg selv.

n kommentar

Skriv en ny kommentar